“Befinner vi oss virkelig i en AI-boble”, spurte en leser av forrige måneds spalte om Nvidias tilsynelatende ustoppelige fremgang, “og hvordan kan vi vite det?”. Det var et godt spørsmål, så jeg spurte en AI om det og ble henvist til Investopedia, som er skrevet av mennesker som vet noe om dette. Den fortalte meg at en boble går gjennom fem stadier – omtrent som Elisabeth Kübler-Ross sa at folk gjør med sorg. For investeringsbobler er de fem stadiene forskyvning, boom, eufori, gevinsttaking og panikk. La oss se hvordan dette stemmer overens med erfaringene vi har gjort med kunstig intelligens så langt.
Først, fortrengning. Det er enkelt: Det var ChatGPT som gjorde det. Da den dukket opp 30. november 2022, gikk verden amok. Alle skjønte at det var dette all mumlingen om kunstig intelligens handlet om! Og folk ble forhekset av oppdagelsen av at man kunne snakke med en maskin, og at den snakket (eller skrev) tilbake til deg i sammenhengende setninger. Det var som det øyeblikket våren 1993 da folk så Mosaic, den første ordentlige nettleseren, og plutselig skjønte at det var dette “internett” var til for. Og så ble Netscape børsnotert i august 1995, da aksjen gikk til himmels og den første internettboblen begynte å blåse seg opp.
Andre fase: boom. Lanseringen av ChatGPT avslørte at alle de store teknologiselskapene faktisk hadde lekt med disse AI-greiene i årevis, men at de hadde vært for redde til å fortelle verden om det på grunn av teknologiens iboende svakhet. Men da OpenAI, produsenten av ChatGPT, først hadde sluppet katta ut av sekken, ble det fomo (fear of missing out). De andre selskapene innså at Microsoft hadde kommet dem i forkjøpet ved å investere i OpenAI i all stillhet og dermed fått privilegert tilgang til den kraftige multimodale GPT-4-modellen. Satya Nadella, Microsoft-sjefen, lot uforsiktig forstå at han hadde hatt til hensikt å få Google til å “danse”. Hvis det virkelig var planen hans, fungerte den: Google, som hadde sett på seg selv som ledende innen maskinlæring, lanserte sin Bard-chatbot før den var klar og trakk seg tilbake under hånlatter.
Men begeistringen utløste også uro i den teknologiske undervegetasjonen, og plutselig så vi en oppblomstring av oppstartsbedrifter grunnlagt av gründere som så på teknologiselskapenes store “foundation”-modeller som plattformer som nye ting kunne bygges på – akkurat som gründere en gang i tiden så på nettet som en slik grunnleggende base. Disse startupene ble finansiert av risikokapitalister på sedvanlig vis, men noen av dem mottok store investeringer fra både teknologiselskaper og selskaper som Nvidia, som produserte maskinvaren som AI-fremtiden angivelig kan bygges på.
Den tredje fasen i syklusen – eufori – er den vi nå befinner oss i. Forsiktigheten er satt til side, og tilsynelatende rasjonelle selskaper satser enorme summer på kunstig intelligens. Sam Altman, sjefen for OpenAI, begynte å snakke om å skaffe 7 milliarder dollar fra petrostater i Midtøsten til en storsatsing på AGI (kunstig generell intelligens). Han sikrer seg også ved å gå sammen med Microsoft om å bruke 100 milliarder dollar på å bygge superdatamaskinen Stargate. Alt dette ser ut til å være basert på en trosartikkel, nemlig at alt som trengs for å skape superintelligente maskiner, er (a) uendelig mye mer data og (b) uendelig mye mer datakraft. Og det merkelige er at verden for øyeblikket ser ut til å ta disse fantasiene for god fisk.
Det bringer oss til fase fire i syklusen: gevinsttaking. Det er her de smarte aktørene oppdager at prosessen er i ferd med å gå av hengslene, og begynner å trekke seg ut før boblen sprekker. Siden det ennå ikke er noen andre enn de som bygger maskinvaren som tjener penger på kunstig intelligens, er det svært få som kan ta ut profitt, kanskje med unntak av de som eier aksjer i Nvidia eller Apple, Amazon, Meta, Microsoft og Alphabet (nee Google). Denne generative AI-en viser seg å være flink til å bruke penger, men ikke til å gi avkastning på investeringene.
Fase fem – panikk – ligger foran oss. På et eller annet tidspunkt sprekker boblen, og en rask nedadgående kurve begynner når folk febrilsk prøver å komme seg ut mens de kan. Det er uklart hva som vil utløse denne prosessen i AI-tilfellet. Det kan være at myndighetene til slutt blir lei av å ha ukontrollerbare gigantselskaper som løper rundt med investorenes penger. Eller at aksjonærene kommer til samme konklusjon. Eller at det endelig går opp for oss at AI-teknologien er en miljøkatastrofe i emning; planeten kan ikke asfalteres med datasentre.
